Svalbard

Norge ble i 1920 tilkjent overhøyhet over arkipelet gjennom Svalbardtraktaten («Treaty concerning the sovereignty of Norway over the Archipelago of Spitsbergen, including Bear Island»). Da traktaten trådde i kraft i 1925, ble navnet på øygruppa endret fra Spitsbergen til Svalbard; samtidig endret den største øya navn fra Vest-Spitsbergen til bare Spitsbergen.

Svalbard administreres av en sysselmester oppnevnt av Kongen med myndighet som statsforvalter (tidligere fylkesmann). Før 2021 var stillingstittelen sysselmann. Sysselmesteren er videre notarius publicus, politimester og hjelpedommer ved underretten og innehar en rekke andre offentlige verv. Sysselmesteren holder til i Longyearbyen.

Svalbard sorterer rettslig under Nord-Troms tingrett og Hålogaland lagmannsrett, som har sete i Tromsø. Sysselmesteren er administrativt underlagt Justis- og beredskapsdepartementet ved Polaravdelingen og er faglig underlagt andre departementer. Det interdepartementale polarutvalg er et samordnende og rådgivende organ for Svalbard og sysselmesteren med Polaravdelingen i Justisdepartementet som sekretariat. Sysselmester fra 2015 til 2021 var Kjerstin Askholt. I juni 2021 overtok Lars Fause, som var assisterende sysselmann i 2008–2010. Han ble den første med tittelen sysselmester på Svalbard.

Selv om Svalbard er en del av kongeriket Norge, har det verken status som fylke, kommune eller eget valgdistrikt. Nordmenn som bor der, har hjemstavn på fastlandet i den kommunen de var bosatt før de reiste til Svalbard. I 1971 ble det opprettet et lokalt Svalbardråd som utviklet seg til et politisk valgt organ som var rådgivende for lokale og sentrale myndigheter.

Svalbardrådet ble i 2002 avløst av Longyearbyen lokalstyre som et ledd i en utvikling mot økt lokaldemokrati for innbyggerne på Svalbard. Lokalstyrets medlemmer og leder velges gjennom direkte valg hvert fjerde år. Lokalstyret har ansvar for myndighetsutøvelse på visse saksområder, for offentlig tjenesteyting, for utviklingsoppgaver og for tekniske tjenester som elektrisitet og fjernvarme, veier, vann, avløp og renovasjon. Lokalstyret er blitt omorganisert flere ganger, og organisasjonen har nå en administrasjonssjef og to sektorsjefer (for Oppvekst og kultur og Teknisk) som leder staben.

Svalbard har egen bergmester som skal påse at bergverksordningen blir overholdt. Russland har et generalkonsulat i Barentsburg.

Svalbard har et maritimt tundraklima med mye tåke og skyer. Indre fjordområder har tørt klima. En gren av Golfstrømmen gjør vestkysten av Spitsbergen til det nordligste isfrie området i verden i sommerhalvåret; samtidig kan østkysten være blokkert av is som til dels føres med strøm rundt Sørkapp.

Årlig gjennomsnittstemperatur for Longyearbyen er stort sett mellom −8 °C og −2 °C. Middeltemperaturen for kaldeste måned (mars) varierer fra −7 °C (Bjørnøya) til cirka −15 °C i indre fjordområder på Spitsbergen. Middeltemperaturen for varmeste sommermåned (juli eller august) er 3–6 °C.

Nedbøren er, som normalt i arktiske strøk, beskjeden. Den ligger på omkring 200–500 millimeter i året. I sørøst er det mest nedbør, cirka 1000 millimeter i året.

Det er helt klart at klimaet på Svalbard er i endring mot fuktigere og mildere vær, og dette merkes godt på alt fra mindre isdekke i fjordene og rundt Svalbard til minkende isbreer og infrastrukturutfordringer grunnet tining av permafrost. I slutten av februar 2020 hadde målinger for Longyearbyen vist foreløpig 111 sammenhengende måneder med gjennomsnittstemperatur over normalen (som er et gjennomsnitt av temperaturen i tidsrommet 1961–1990). Dette er seks ganger høyere enn den globale temperaturøkningen og skyldes for en stor grad oppvarming i havet. Varmere vann presses nordover og fører blant annet til at fjordene på vestsiden av Spitsbergen stort sett forblir isfrie gjennom vinteren.

Tilpassing av infrastrukturen (boliger, veier med mer) til klimaendringene i de nærmeste årene kommer til å bli svært dyrt. Mars 2020 hadde imidlertid en snittemperatur som var en halv grad kaldere enn normalen, og brøt således den sammenhengende rekken siden november 2010 med snittemperaturer over normalen. Den kaldeste temperaturen som ble målt i Longyearbyen i mars 2020, var −29,9 °C. Men så i juli 2020 ble varmerekorden på 21,3 °C fra 16. juli 1979 slått. Rekorden som ble satt 25. juli 2020, er 21,7 °C. Temperaturen holdt seg over 20 °C også de påfølgende to dagene.

I juli 2023 ble det satt ny varmerekord på Svalbard. Ved Svalbard lufthavn ble det målt en gjennomsnittstemperatur på 10,1 °C, som er 3,1 °C over normalen. Juni 2024 var den varmeste junimåneden som er registrert på Svalbard lufthavn på nesten 50 år. Snittemperaturen var 2,5 °C over normalen. Sommeren 2024 ble den varmeste sommeren som er målt på Svalbard. 11. august ble det målt 20,3 °C på Svalbard lufthavn. Det var ny temperaturrekord for august i Longyearbyen. Samtidig var det en eksepsjonelt stor smelting av snøen og isen på breene gjennom sommeren, og det har aldri tidligere blitt målt så lite sjøis rundt Svalbard i slutten av august.

Svalbard har sju nasjonalparker, seks naturreservater, femten fuglereservater og ett geotopvernområde. Nasjonalparkene utgjør 24 prosent av Svalbards landareal og omfatter i tillegg 20 000 kvadratkilometer marine områder. 65 prosent av Svalbards areal har en form for vern.

• Les mer om Natur- og miljøvern på Svalbard.

Bare 6–7 prosent av Svalbards landareal har vegetasjon. Trær og busker finnes ikke, men dvergbjørk vokser noen steder ved indre deler av Isfjorden. Polarvier er vanlig. Omkring 170 arter av karplanter er registrert, samt om lag 380 mose- og 600 lavarter. Vegetasjonen er tilpasset en kort vekstsesong og tidlig blomstring når de øverste jordlagene er opptint.

I flatlendte strøk er det store områder med mosebevokst og fuktig tundra. Under fuglefjell, der jordsmonnet blir sterkt gjødslet, kan det etter arktiske forhold være en svært rik vegetasjon.

• Les mer om planteliv på Svalbard.

Også dyrelivet har relativt sparsomt med arter. Pattedyr er representert av isbjørn, fjellrev (polarrev), svalbardrein og flere arter av seler og hvaler. Hvithval er den mest tallrike av hvalartene. Isbjørn og hvalross er totalfredet. Det er omkring 800 hunder på Svalbard som eies enten av kommersielle aktører eller privatpersoner.

212 ulike fuglearter er blitt observert på Svalbard per 2015, men bare 28 regnes som vanlige hekkefugler der. Med den pågående klimaendringen vil antagelig flere nye, tilfeldig besøkende arter bli observert. Svalbardrypa er den eneste standfuglen, og snøspurven den eneste spurvefuglen. De mest tallrike artene er sjøfugler som alkekonge, teist, krykkje, havhest, polarmåke og polarlomvi samt lomvi på Bjørnøya. Ærfugl er den vanligste andefuglen.

Røye er den eneste ferskvannsfisken. Havet omkring Svalbard er relativt rikt på fisk og reker.

• Les mer om dyreliv på Svalbard.

Tradisjonelt var bosettingene på Svalbard knyttet til gruvevirksomhet og utgjorde det som kalles «company towns» eller bedriftsby. Det vil si at gruveselskaper eide og drev det meste i bosettingene både av arbeidsplasser og infrastruktur. Nå som gruvevirksomheten er nede på et minimum, har arbeidsplasser knyttet til turisme og utdanning/forskning overtatt mye i tillegg til statlige stillinger i forbindelse med myndighetsutøvelse. Ny-Ålesund er nå viet til forskning, mens Longyearbyen blir mer og mer lik bosettinger på fastlandet. Sveagruva er nedlagt og ryddet. I Barentsburg er det lite gruvedrift igjen, men også der satses det på turisme og forskning. Pyramiden er nedlagt, men har en viss turismeaktivitet.

Bortsett fra en nedgang i forbindelse med koronapandemien i 2022 var det en stadig økning i befolkningsantall på Svalbard frem til 2025, da 2863 personer ble registrert. I april 2024 ble det satt ny befolkningsrekord i de to norske bosettingene Longyearbyen og Ny-Ålesund, med økning spesielt i Longyearbyen. 2617 innbyggere ble registrert, som var 21 flere enn rekorden fra 2023. I mars 2026 var antallet personer i Longyearbyen og Ny-Ålesund falt til 2512. På hele Svalbard var 2914 personer registrert bosatt i mars 2026, med 95 flere i Barentsburg og Pyramiden enn i 2025. De ansatte på de meteorologiske stasjonene på Hopen (4) og Bjørnøya (9) kommer i tillegg. Fra 2021 til 2022 gikk befolkningstallene i Barentsburg og Pyramiden ned, fra 410 til 388, opp igjen i april 2024 til 415 og i mars 2026 ned igjen til 392. Hornsund beholder antall forskere på 10.

Av de 2512 personene som er registrert i Longyearbyen og Ny-Ålesund per mars 2026, er andelen med norsk statsborgerskap (1598) 63 prosent. Knappe 2/3 av dem er fra Sør-Norge, mens 949 personer har annet statsborgerskap med alle kontinentene representert. Det er 114 innbyggere fra øvrige land i Norden, 261 fra EU (EFTA frem til 2004) utenom Norden, 172 fra Europa utenom EU/EFTA/Storbritannia og nye EU-land etter 2004, 283 fra Afrika og Asia og 84 fra Amerika og Oseania. Sysselmesterens årsrapport for 2025 bemerker at «Andelen bosatte i Longyearbyen uten fastlandsadresse gikk ned med 36, mens tallet på utenlandske bosatte økte noe».

Over halvparten av de bosatte i Longyearbyen og Ny-Ålesund (1398) er i alderen 20–44 år. Av alle bosatte (2512) er 1329 menn og 1183 kvinner.

Sommerbesøk av vitenskapelige ekspedisjoner og turister, både norske og utenlandske, har økt sterkt de senere årene. Dette skyldes blant annet at reisemulighetene mellom Svalbard og fastlandet er blitt betydelig forbedret, og utbygging av overnattingsmuligheter. Det er daglig flyforbindelse med Tromsø og Oslo, med de fleste flyvingene direkte mellom Longyearbyen og Oslo. Det er en mindre flyplass i Ny-Ålesund for nødvendig trafikk, mens kommunikasjonen ellers på øygruppen skjer med helikopter og båt i den isfrie delen av året og med snøscootere i vinterhalvåret. Det er ikke veier mellom bosettingene.

Longyearbyen har fra midten av 1970-årene utviklet seg fra en mannsdominert hybel- og anleggsby til et «normalt» samfunn med stadig flere familieboliger og sosiale og kulturelle aktiviteter av forskjellig art, og med de fleste tettstedsfunksjoner. Her kommer avisen Svalbardposten ut, og her ligger telekommunikasjonssenteret Svalbard Radio. Den store radiostasjonen Isfjord Radio ved innløpet til Isfjorden fjernstyres nå fra Svalbard Radio. På grunn av klimaendringer, med mildere og våtere vær, er deler av bosettingen i Longyearbyen nå utsatt for ras og må etter hvert fraflyttes. Dette har allerede skjedd med boliger under Sukkertoppen. Det bygges for tiden en del nye boliger både i sentrum og ved den østlige munningen av Longyeardalen (Gruvedalen).

På Platåfjellet ved Longyearbyen ligger Svalbard satellittstasjon, SvalSat, med satellittsamband (fra 1979) til Norge, og har gitt en vesentlig forbedring av telefonforbindelsen. Bjørnøya radio fjernstyres fra Bodø radio (fra 1996). Radioforbindelse opprettholdes som nødkommunikasjon i Ny-Ålesund og de russiske bosettingene. Det er også radio ved den meteorologiske stasjonen på Hopen.

Fra høsten 1996 ble GSM-mobiltelefonsystem tatt i bruk med dekning rundt Longyearbyen. TV overføres via satellitt. Både Longyearbyen og Ny-Ålesund har nå superrask fiberkabelforbindelse til fastlandet, og 4G-mobildekningen rundt Longyearbyen ble oppgradert i 2016. I oktober 2019 startet Telenor med testing av 5G-nett i Longyearbyen.

På Svalbard har Norsk Polarinstitutt ansvar for kartleggingen på land. Statens kartverk Sjødivisjonen har ansvaret for å sjømåle og utgi sjøkart på Svalbard.

Selskap og borgere av de landene som har ratifisert Svalbardtraktaten av 1920 – 45 land per 2025 – har like rettigheter til økonomisk virksomhet på øygruppen. Tradisjonelt har gruvedrift vært hovedaktiviteten, og frem til 2025 var det kun et norsk og et russisk selskap som hadde gruver.

Gruvedrift på kull, som har en mer enn hundre år lang historie på Svalbard, ble beskrevet i svalbardmeldingen i 2016 som den næringen samfunnet i Longyearbyen skulle lene seg på; de to andre er forskning/utdanning og reiseliv. Store Norske Spitsbergen Gruvedrift ble skilt ut som eget selskap fra statseide Store Norske Spitsbergen Grubekompani i 2018 og drev Gruve 7 i Adventdalen frem til 30. juni 2025. Da ble det slutt på gruvedriften, og opprydding inni og utenfor gruven sto igjen.

Kullet ble levert til europeisk eksport, og frem til midten av oktober 2023 ble det også levert til Longyearbyen Energiverk, som forsyner Svalbard med strøm. Der overtok diesel som energikilde frem til et grønnere system er på plass. Frem til stengingen i slutten av juni 2025 var det omkring 60 personer sysselsatt ved gruven. Selskapet driver også med utleie av personell til andre selskaper i konsernet samt utleie av gruveutstyr. Gruvene ved Svea Nord og i Lunckefjell ble vedtatt nedlagt i 2016, og det ble brukt store ressurser på å tømme og stenge gruvene og rydde samfunnet og omgivelsene så mye som mulig tilbake til en mer naturlig tilstand. Russiske Trust Arktikugol driver en gruve i Barentsburg, men der er nå turismen mer lønnsom enn kulldriften. Store Norske, som selskapet nå heter, driver videre i Longyearbyen med prosjekter innen blant annet eiendom og logistikk.

På grunn av mer isfritt hav i senere år har kommersielt fiske etter torsk og hyse ved Svalbard utviklet seg siden 2012, og områdene det fiskes i blir også utvidet.

Satsing på turisme og reiseliv i Longyearbyen begynte i 1990-årene, og i tiden som fulgte har reiselivet vært i sterk vekst. Fra 1999 til 2015 økte antallet gjestedøgn i Longyearbyen fra over 43 000 til 131 154. Antall besøksovernattinger på Svalbard økte med 30 prosent fra 2015 til 2019. Turister kommer til Svalbard med fly eller båt (cruiseskip eller private småbåter). I andre kvartal 2022 hadde Svalbard lufthavn 29 825 passasjerer, en økning på 79,9 prosent fra 2012. Longyearbyen var i 2022 den femte mest besøkte cruisedestinasjonen i Norge. 196 cruiseanløp med totalt 40 182 passasjerer ble registrert (tall fra Kystverket).

• Les mer om Næringsliv på Svalbard og Forskning på Svalbard.

Islandske årbøker nevner for året 1194 «Svalbard funnet», og i Landnámabók fra 1200-tallet står det at det er fire døgns seilas fra Island til Svalbard «nord i havsbotn». Det er uvisst om det refereres til Svalbard av i dag. Den nederlandske sjøfareren Willem Barentsz oppdaget Bjørnøya og Spitsbergen i 1596, og det første kjente Svalbard-kartet ble laget i 1598 på basis av denne reisen.

I 1612 begynte særlig nederlendere og briter fangst av grønlandshval rundt Svalbard og etablerte anlegg for koking av spekk på egnede strender. Kong Christian 4. av Danmark-Norge gjorde krav på suverenitet over området uten å få gjennomslag for dette.

Etter hvert som hvalfangsten ble ulønnsom, mistet suverenitetsspørsmålet aktualitet, og Svalbard ble regnet som «terra nullius». Russiske pelsjegere overvintret fra 1704, og russere drev fangst til omkring 1850. Den første norske overvintringen skjedde på Spitsbergen i 1795–1796, da handelshuset Buch i Hammerfest utrustet en gruppe sjøsamer for en overvintring sammen med et russisk mannskap. Norsk overvintrings- og sommerfangst på Svalbard fikk et oppsving på 1800-tallet, og Tromsø ble Norges fremste ishavsby.

Etter at regulær kulldrift tok til tidlig på 1900-tallet, ble spørsmålet om suverenitet over øygruppen aktualisert. I 1910, 1912 og 1914 ble det holdt Spitsbergen-konferanser som ikke løste problemet, men i 1920 ble Norge gjennom Svalbardtraktaten tilkjent overhøyhet over øygruppen. Suvereniteten ble overtatt først i 1925 etter et tidkrevende arbeid om anneksjonskravene. Etter hvert ble 4223 kvadratkilometer «traktateiendommer» innløst eller oppkjøpt av Norge, mens Sovjetunionen utover i 1920- og 1930-årene kjøpte opp tidligere russiske og andre utenlandske interesser. Det er først og fremst Sovjetunionen/Russland som har benyttet seg av Svalbardtraktatens rett for alle borgere av alle signaturland til å utnytte Svalbards naturressurser. All aktivitet i dag er imidlertid på lik linje underlagt Norges strenge miljølovgivning.

I 1941 ble driften ved gruveanleggene stanset, og de norske borgerne på Svalbard evakuert til Skottland og de sovjetiske borgerne til Arkhangelsk. En tysk flåtestyrke anført av slagskipene «Tirpitz» og «Scharnhorst» ødela Longyearbyen, Barentsburg og Grumantbyen i 1943, og året etter ble bebyggelsen ved Sveagruva rasert av en tysk ubåt.

Etter andre verdenskrig ble de norske og sovjetiske gruvesamfunnene gjenoppbygd. Under den kalde krigen var det tidvis friksjon mellom Norge og Sovjetunionen om Svalbard, men det kom ikke til kritisk konflikt. Norsk suverenitet er markert med betydelige investeringer på øygruppen. Den største av flere gruveulykker i Kings Bay-området skjedde i 1962 og førte til regjeringen Gerhardsens fall året etter, og gruvevirksomheten her ble nedlagt.

I 1973 ble de første nasjonalparkene, naturreservatene og fuglereservatene opprettet. Svalbard lufthavn Longyear ble offisielt åpnet i 1975. Svalbard ble tilknyttet det automatiske rikstelefonnettet i 1978 og NRK TV i 1984. Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) ble opprettet i 1993 og er verdens nordligste utdannings- og forskningsinstitusjon.

29. august 1996 inntraff Norges verste flyulykke da et russisk passasjerfly styrtet på Operafjellet og 141 personer omkom.

I 1997 åpnet Svalbard Satellittstasjon (SvalSat) på Platåberget ved Longyearbyen. I 2001 ble Svalbards første lokalstyre valgt. Svalbard globale frøhvelv åpnet i 2008.

• Les mer om Svalbards historie.

• Norge
• Spitsbergen
• Longyearbyen
• Svalbardtraktaten
• Svalbard lufthavn, Longyear
• Svalbards globale frøhvelv
• Store Norske Spitsbergen Gruvedrift
• norske polare anneksjoner

• TopoSvalbard – kartportal for Svalbard
• Svalbardkartet − temakart
• Norsk klimaservicesenter: Klima på Svalbard 2100
• Lovdata: Bergverksordning for Svalbard
• SSB: Samfunnsforhold på Svalbard
• SSB: Befolkningen på Svalbard (2026)

• Arlov, Thor Bjørn (2003): Svalbards historie, andre utgave, Trondheim: Tapir Akademisk Forlag
• Helberg, Bjørn Hebba (1998): Svalbards arkeologiske historie, Tromsø: Universitetet i Tromsø
• Ellingsve, Eli Johanne (2005): Stedsnavn på Svalbard: Names on Svalbard, Trondheim: Tapir Akademisk Forlag
• Harland, Walter Brian med flere (1997): The Geology of Svalbard, London: The Geological Society
• Hoel, Adolf (1966): Svalbard : Svalbards historie 1596–1965, tre bind, Oslo
• Holtsmark, Sven Gabriel (red.) (1955): Norge og Sovjetunionen 1917–1955 : En utenrikspolitisk dokumentasjon, Oslo: J. W. Cappelens Forlag
• Kovacs, Kit M. og Lydersen, Christian red. (2006): Svalbards fugler og pattedyr, Tromsø: Norsk polarinstitutt
• Rønning, Olaf Inge (1996): Svalbards flora, tredje utgave, Tromsø: Norsk polarinstitutt
• Thuesen, Nils Petter (2005): Svalbards historie i årstall: Fra steinalderen til i dag, Oslo: Orion Forlag
• Ulfstein, Geir (1995): The Svalbard Treaty : From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty, Oslo: Scandinavian University Press