Hopp til innhold

Giftkjeks

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Giftkjeks
Nomenklatur
Conium maculatum
L.
Populærnavn
giftkjeks,[1]
skarntyde
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjondekkfrøete planter
Klassetofrøbladete planter
Ordenskjermplanteordenen
Familieskjermplantefamilien
Slektgiftkjeksslekta
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

LO Lav risiko 2023

Økologi
Habitat: terrestrisk

Giftkjeks (Conium maculatum), også kalt skarntyde, hører til skjermplantefamilien (Apiaceae). Giftkjeks kan bli 120–180 cm høy og blomstrer med hvite blomster i juni og juli. Stammen er glatt med en blåaktig glød og røde flekker nederst (derav navnet maculatum = flekket).

Carl von Linné gav planten slektsnavnet Conium, etter det greske ordet «koneion» – giftdrikken av skarntydesaft som de gamle atenerne brukte til å utføre dødsdommer. Filosofen Sokrates ble for eksempel (ifølge Platon) dømt til å begå selvmord med skarntydesaft. Dens dødelige egenskaper skyldes i hovedsak de to alkaloidene koniin og gamma konicein.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

I skjermplantefamilien har alle vekstene hvite blomster som sitter tett og danner en skjerm, derav navnet.

Giftkjeks ligner ved første øyekast hundekjeks, en annen art i samme plantefamilie. De har begge nedre blader som er 2–4 ganger finnete blader og de hvite femtallige blomster i skjermer.[3][4]

Stengelen er blådugget og rødflekket,[3][4] og de røde flekkene er én viktig skillekarakter. Stengelen er glatt og snau. Den har altså ikke tydelige furer eller hår.[3][4] Bladstenglene er også runde.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Anlegget er toårig og danner det første året en rosett av blader. Året etter vokser det blomsterbærende skudd frem. Planten finnes flere steder rundt om i Norge. Den liker fuktig og næringsrik jord som regelmessig forstyrres: ved boliger, i grøfter, på strandvoller og lignende.[5]

Skal man benytte disse til mat og medisin, må man være helt sikker på at man ikke plukker de giftige. Giftkjeks er enkel å velge bort, på grunn av de røde flekkene og at planten dufter tilnærmet kattepiss og derfor virker lite fristende.

Skjermplantefamilien har både spiselige planter og planter som er meget giftige. De giftige er: hundepersille (Aethusa cynapium), selsnepe (Circuta viriosa), bjørnekjeks og giftkjeks. Selsnepe er blant de farligste giftplantene i Norge, både fordi den er ekstremt giftig og fordi den søte lukten og smaken kan virke fristende. Den kan forveksles med kvann eller sløke. Selsnepe kjennes enklest igjen på rotstokken.[6]

De plantene som ikke er giftige og som kan brukes som mat og medisin er blant annet: sanikkel (Sanicula europaea), hundekjeks (Anthriscus sylvestris), spansk kjørvel (Myrrhis odorata), gjeldkarve (Pimpinella saxifraga), skvallerkål (Aegopodium podagraria), karve (Carrum carvi), strandkjeks (Ligusticum scoticum), kvann (Angelica archangelica), mesterrot (Peucedanum ostruthium) og sløke (Angelica sylvestris).

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. «Artsdatabankens artsopplysninger»Åpent tilgjengelig. Artsdatabanken. 13. april 2023. Besøkt 13. april 2023.
  2. Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for giftkjeks Conium maculatum som LO for Fastlands-Norge med havområder»Åpent tilgjengelig. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 24. september 2023.
  3. 1 2 3 Norsk flora (8 utg.). Det norske samlaget. 2022. s. 1131. ISBN 9788252198621.
  4. 1 2 3 Mossberg, Bo; Stenberg, Lennart (2018). Gyldendals store nordiske flora (3 utg.). Gyldendal Norsk Forlag. s. 934. ISBN 9788205511392.
  5. Johan Kielland-Lund og Anders Often (1998). «Giftkjeks Conium maculatum på Hedemarken» (pdf). Blyttia. 56 (2): 92–93. ISSN 0006-5269.
  6. Hjelmstad, Rolv. «Selsnepe». Urtekildens planteleksikon. Besøkt 17. januar 2026.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]