Tysklands forsvar

Under den kalde krigen var Tyskland delt, og de to statene, kjent som Vest-Tyskland (Bundesrepublik Deutschland, BRD) og Øst-Tyskland (Deutsche Demokratische Republik, DDR), hadde hvert sitt forsvar.

Tyskland har i perioder vært en militær stormakt, men med en pålagt nedrustning etter tapet i første verdenskrig, og med både pålagte og selvpålagte begrensninger på forsvarets størrelse etter nederlaget i andre verdenskrig. Særlig som følge av landets rolle i de to verdenskrigene er det skapt et inntrykk av tysk historie og kultur som militaristisk. Dette har framfor alt bakgrunn i prøyssisk historie og den sterke militærkulturen der, som ble videreført med Tysklands samling i 1871, med Preussen som den sterke part, både politisk og militært.

De politiske og militære erfaringene med nasjonalsosialismen og det nazistiske styresettet, inklusive holocaust og den tyske militærmaktens overgrep i okkuperte områder under andre verdenskrig sitter dypt i det tyske samfunnet. I etterkrigstida har det ført til en skepsis til så vel som motstand mot oppbygging av et nytt sterkt forsvar. Det var framveksten av den kalde krigen som førte til at det moderne tyske forsvaret ble etablert i 1955, et halvt år etter at Tyskland ble medlem av NATO. Dette ble påskyndet av vestlige stater som så det som nødvendig å styrke forsvaret mot Sovjetunionen og Warszawapakten.

Etter Tysklands kapitulasjon under andre verdenskrig i mai 1945 og fram til opprettelsen av Forbundsrepublikken Tyskland i mai 1949, var hele den gamle tyske statsdannelsen okkupert av de allierte fra krigen: Frankrike, Storbritannia og USA i den vestlige delen; Sovjetunionen i øst. Norge deltok i okkupasjonen som del av de britiske styrkene, med Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen. Den sovjetisk-okkuperte delen ble i oktober 1949 til DDR, som ble medlem av Warszawapakten da denne ble dannet i 1955, som et svar på Vest-Tysklands medlemskap i NATO. Det østtyske forsvaret, National Volksarmee (NVA), ble avviklet med statsdannelsen DDR i 1990, da de to tyske statene ble forent i Forbundsrepublikken. Bare mindre deler av NVA ble tatt inn i Bundeswehr.

Tysklands forsvarsmakt er politisk styrt, med forsvarsministeren som øverste leder for Bundeswehr, også som øverstkommanderende i fredstid. Forsvarssjefen (Der Generalinspekteur der Bundeswehr) er regjeringens rådgiver i militære spørsmål, og som øverste militære sjef ansvarlig for utvikling av landets forsvarskonsept og militærmakt. Forsvarssjefen har alminnelig kommando over alle tyske styrker, i styrkeproduksjon og operasjoner.

Forsvarspolitikken og budsjettrammene fastsettes av parlamentet, Bundestag. Den har en egen forsvarskomité (Verteidigungsausschuss) som forbereder sakene, tilsvarende utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget.

Forsvaret av Vest-Tyskland var allerede under den kalde krigen både en nasjonal og alliert oppgave. Fram til landet fikk sin fulle suverenitet etter den allierte okkupasjonen i 1955, sto det allierte styrker i landet. Også etter at Vest-Tyskland fikk sitt nasjonale militære forsvar, i praksis bygd opp fra 1957, sto det allierte styrker i landet; først og fremst amerikanske. Også i Øst-Tyskland ble det stående fremmede (sovjetiske) styrker etter krigen. Dette fortsatte etter opprettelsen av DDR i 1949 og etableringen av et nasjonalt østtysk forsvar i 1956. I begge de selvstendige tyske statene var dette i praksis en videreføring av den allierte okkupasjonen fra 1945.

Tysklands forsvar, Bundeswehr, er fra 1990 det forente Tysklands nasjonale forsvar, som en direkte videreføring av Vest-Tysklands forsvar, opprettet i 1955. Bundeswehr har fra starten vært en integrert del av NATOs militære struktur. Trusselen om angrep fra Sovjetunionen preget innrettingen av det vesttyske forsvaret under den kalde krigen. Det østtyske forsvaret, Nationale Volksarmee, ble på samme tid opprettet – med sovjetisk støtte og som en del av Warszawapakten – til forsvar av sosialismen, mot hva som ble ansett som vestlig imperialisme.

Hovedoppgaven til Bundeswehr var å forsvare Vest-Tyskland mot aggresjon, og å delta i forsvaret av Vest- og Sentral-Europa. I NATO-sammenheng var Vest-Tyskland en frontlinjestat mot Warszawapakten; med en lang grense mot DDR og en mindre mot Tsjekkoslovakia. Sentralt i forsvaret mot den sovjetiske trusselen var avskrekking, med både konvensjonelle styrker og kjernefysiske våpen. Et vesttysk forsvar, som ble gradvis bygd opp fra grunnen fra slutten av 1950-tallet, ble allerede i 1960-åra en ryggrad i NATOs forsvar av Europa. Målsettingen var en styrke på 500 000. Likevel var det vesttyske forsvaret ikke alene i stand til å løse oppgavene. Store allierte styrker på inntil 400 000 soldater, framfor alt amerikanske, men også fra Belgia, Canada, Frankrike, Nederland og Storbritannia, ble derfor utplassert i Vest-Tyskland. Sovjetiske styrker ble stasjonert i Øst-Tyskland.

Som en tett integrert del av NATO, endret innrettingen av det vesttyske forsvaret seg i takt med alliansens doktriner. Dette innebar blant annet en vekting mellom konvensjonelle og kjernefysiske midler, med fornyet vekt på – og oppbygging av – konvensjonelle våpen mot slutten av 1960-tallet. Dermed ble det vesttyske forsvaret på 1970-tallet Vest-Europas største, med en stående styrke på 495 000 soldater, og en krigsreserve på 1,3 millioner.

Etter den kalde krigen, og Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning, ble innrettingen av det tyske forsvaret, i den nye, forente tyske staten, endret. I fravær av en åpenbar trussel østfra, ble den vesttyske forsvarsmakten nedbygd – og det østtyske forsvaret avviklet. Ved siden av nasjonale forsvarsoppgaver og deltakelse i NATO, engasjerte Tyskland seg fra 1990-tallet stadig mer i internasjonale operasjoner.

Hovedoppgaven til Bundeswehr er fortsatt forsvar at eget og alliert territorium. På 2000-tallet har oppgavene endret seg i tråd med sikkerhets- og trusselbildet, og inkluderer forsvar mot internasjonal terrorisme, hybride trusler og cybertrusler, og å styrke både den transatlantiske og europeiske forsvarsevnen. Forsvaret bistår også det sivile samfunn ved kriser, både på nasjonalt nivå og i delstater. I den nye forsvarsstrategien fra 2026 er avskrekking rettet mot Russland en eksplisitt oppgave.

Den reviderte innrettingen av det tyske forsvaret ble først forankret i et strategisk dokument (Weissbuch zur Sicherheitspolitik und zur Zukunft der Bundeswehr) fra 2016. Denne ble utarbeidet etter Russlands invasjon av Ukraina i 2014. Etter angrepet i 2022, er den europeiske sikkerhetssituasjonen og den tyske forsvarspolitikken ytterligere endret, i tråd med hva forbundskansler Olaf Scholz kalte et tidsskille (Zeitenwende). For det tyske forsvaret innebærer dette en kraftfull oppbygging sammenlignet med relativt lave budsjetter etter den kalde krigen, og et forsvar med store mangler. Tyskland vedtok i 2022 blant annet å opprette et forsvarsfond på 100 milliarder euro for å styrke forsvarsevnen, med en 0,5 prosent større andel av brutto nasjonalprodukt, for å nå NATO-målet om to prosent til forsvarsformål.

I april 2026 la Tyskland fram sin første rene militære strategi, Verantwortung für Europa ("Ansvar for Europa"), som skisserer en planlagt styrking av det tyske forsvaret, og signaliserer en sterkere rolle for Tyskland i forsvaret av Europa. Dette kom også som en følge av den amerikanske utenrikspolitikken, med press på Europa om ta et større ansvar for egen sikkerhet, og reduksjon av utplasserte amerikanske styrker i nettopp Tyskland.

Bundeswehr består av cirka 265 000 personer; av disse er rundt 185 000 militært og om lag 80 000 sivilt personell. Men den nye strategien fra 2026 skal den stående styrken økes til 260 000 på midten av 2030-tallet, samt en reserve på 200 000 (fra om lag 60 000 i 2025). Tyskland vil dermed få et militært forsvar med 460 000 kampdyktige soldater. Den raskeste veksten er planlagt før 2030.

Verneplikt for menn ble innført i Vest-Tyskland fra 1957, som en forutsetning for den raske oppbyggingen av det vesttyske forsvaret. Verneplikten ble i praksis avskaffet i 2011, men består i den tyske grunnloven, og det er mulig å melde seg til frivillig førstegangstjeneste på 7–23 måneder. Vesttyske borgere bosatt i Vest-Berlin var unntatt fra verneplikt før 1990. Kvinner kunne melde seg til ikke-stridende funksjoner i 1975, med åpning for alle funksjoner i 2011. Øst-Tyskland hadde også allmenn verneplikt for menn, med tjeneste enten i forsvaret eller som såkalte bygningssoldater (Bausoldaten) som deltok i bygging eller fylte hull i arbeidsstyrken.

Tysklands moderne forsvar, Bundeswehr, bygger på det vesttyske forsvaret opprettet i 1955. Etter andre verdenskrig ble Tyskland delt i Vest- og Øst-Tyskland, som begge etablerte egne forsvar. Ved gjenforeningen i 1990 ble disse formelt slått sammen, men det var i praksis Bundeswehr som videreførte strukturen.

Tysk militærtradisjon går tilbake til samlingen i 1871 da det tyske keiserriket ble etablert under prøyssisk dominans. Den prøyssiske militærkulturen, preget av disiplin og et sterkt offiserskorps, la grunnlaget for forsvaret. Keiserrikets forsvar besto av hær og marine, og ble oppløst etter nederlaget i første verdenskrig.

I Weimarrepublikken ble forsvaret kraftig begrenset av Versailles-traktaten, med maks 100 000 soldater og forbud mot blant annet flyvåpen og stridsvogner. Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 startet en omfattende opprustning. I 1935 ble Wehrmacht etablert, bestående av hær, marine og luftvåpen, under Adolf Hitlers kommando.

Under andre verdenskrig vokste Wehrmacht til rundt 9,5 millioner soldater. Tyske styrker oppnådde tidlige seire, men led store tap fra 1942. Både Wehrmacht og SS begikk omfattende krigsforbrytelser, særlig på Østfronten. Wehrmacht sto også bak invasjonen og okkupasjonen av Norge 1940–1945.

Etter krigen ble Tyskland delt. Vest-Tyskland ble medlem av NATO, mens Øst-Tyskland sluttet seg til Warszawapakten. Begge bygde opp forsvar på 1950-tallet, med tidligere Wehrmacht-offiserer i sentrale roller.

Bundeswehr ble etablert i 1955 og vokste under den kalde krigen til en av de største styrkene i Vest-Europa, med rundt 500 000 soldater. Forsvaret var tungt utrustet og integrert i NATOs struktur, også med rolle i atomforsvar. Etter gjenforeningen ble styrken redusert, og deler av det østtyske forsvaret ble integrert.

Øst-Tysklands forsvar, Nationale Volksarmee (NVA), ble opprettet i 1956 og var en del av Warszawapakten. Det omfattet alle forsvarsgrener og bygde på både sovjetisk støtte og prøyssiske tradisjoner. På sitt største hadde det rundt 175 000 soldater. NVA deltok blant annet i invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968.

Ved gjenforeningen i 1990 ble NVA oppløst. Om lag 76 000 soldater ble tatt inn i Bundeswehr, som også overtok noe materiell og infrastruktur. Dette markerte overgangen til ett samlet tysk forsvar innenfor NATO.

• Tysklands samtidshistorie
• Tysklands historie 1806–1918

• The International Institute of Strategic Studies (IISS) (2023). The Military Balance 2023