Haruki Murakami

Murakami debuterte som forfatter med kortromanen Hør vinden synge, som han sendte inn til tidsskriftet Gunzo i 1979. Han vant deres debutantpris, og i 1980 skrev han oppfølgeren Flipperspill, 1973 og senere Sauejakten i 1982.

Utover 1980-tallet fikk Murakami kultstatus blant et begrenset, men iherdig publikum. Det kommersielle gjennombruddet kom med Norwegian Wood (1987, norsk oversettelse 1998), en kjærlighetsroman fra studentlivet i slutten av 1960-årene. Med denne romanen ble han Japans mestselgende forfatter, og populariteten har vedvart.

Internasjonalt var det ikke Norwegian Wood, men heller Sauejakten som banet veien for Murakamis gjennombrudd. Like etter at Norwegian Wood ble oversatt til engelsk i 1989, ble også Sauejakten oversatt samme år. Dette markedsføringsprosjektet innebar at Sauejakten fikk gjennomgå en redaksjonell endring. Bokens handling foregikk opprinnelig i 1978 og hadde sterk tilknytning til 1970-tallet, med referanser som tittelen på første kapittel, «1970/11/25», altså datoen til Yukio Mishimas oppsiktsvekkende selvmord. Slike datostempler til 1970-tallet ble i oversettelsen erstattet med nyere referanser til 1980-tallet i et forsøk på å gjøre boken «hippere» og mer kontemporær for det amerikanske publikummet. Selv om endringene endret bokens stemning, bidro de antagelig til Murakamis internasjonale gjennombrudd. Den norske oversettelsen av Sauejakten fra 1993ble gjort fra den engelske utgaven og inneholder derfor også disse endringene.

Romanene er skrevet i den postmodernistiske tradisjonen med fortellinger i grenselandet mellom virkelighet, drøm og oversanselige fenomener, med innebygde kommentarer til fremstillings- og forståelsesmåter. De tidlige bøkene hans skildrer den rotløse og desillusjonerte generasjonen som vokste frem som en motreaksjon til de politiserte 1960- og 1970-årene.

Med sin uærbødige og ukonvensjonelle stil representerte Murakami en ny stemme i den japanske litterære offentligheten, men til tross for hans tidlige kultstatus var den litterære offentligheten lenge delt i synet på ham. Litteraturkritikeren Masao Miyoshi og forfatteren Kenzaburo Oe var blant dem som oppfattet Murakami som overflatisk og poserende med sine påfallende referanser til amerikansk samtidskultur og merkevarer. Denne kritikken avtok etter utgivelsen av trebindsverket Trekkoppfuglen (1994–1995), hvor han skrev inn klare referanser til japanernes deltakelse under andre verdenskrig.

Det største vendepunktet i forfatterskapet kom i kjølvannet av to dramatiske hendelser i 1995: Det store Hanshin-jordskjelvet som rammet Kobe-regionen 17. januar 1995, og gassangrepet på undergrunnen i Tokyo 20. mars samme år. I et forsøk på å forstå virkningen av gassangrepet på den kollektive psyken, snakket Murakami med ofre, pårørende og vitner til gassangrepet, og han skrev intervjusamlingen Andaguraundo ('Undergrunn') i 1997. Året etter fulgte han opp med Yakusoku sareta basho de ('På det lovede sted'), en samling intervjuer med gjenværende medlemmer av sekten Aum Shinrikyo, som sto bak angrepet. Murakami skriver selv at en motivasjon for disse bøkene var at han som forfatter ønsket å involvere seg sterkere i hendelser som fant sted omkring ham i samtiden. Disse bøkene er ikke oversatt til norsk.

Engasjementet ga seg også utslag i skjønnlitteraturen. I 2000 ga han ut novellesamlingen Etter skjelvet (norsk utgave 2002), hvor alle historiene tar utgangspunkt i det store Hanshin-jordskjelvet og beskriver hvordan menneskers liv påvirkes av katastrofen på svært uforutsigbare måter.

I hans neste store roman, Kafka på stranden (2002, norsk utgave 2005), spiller en fiktiv episode fra andre verdenskrig en viktig rolle, mens han i trebindsverket 1Q84 (2009–2010, norsk utgave 2009–2012) blander inn referanser til Aum Shinrikyo og den radikale studentbevegelsen i sine skildringer av sekten Sakigake.

Med 1Q84 og senere utgivelser, som for eksempel tobindsverket Drapet på kommandanten (2017, norsk utgave 2019) og Første person entall (2020, norsk utgave 2021), har Murakami konsolidert sin posisjon som internasjonal forfatter, og hans kandidatur for Nobelprisen har blitt diskutert i internasjonale media.

Etter 1Q84 i 2010 har han også vendt seg vekk igjen fra sterke referanser til virkelighetens historie og hendelser. I Drapet på Kommandanten er ensomhet og den kunstneriske skapelsesprosessen tydelige temaer. Byen bak muren (2023, norsk utgave 2024) er basert på en novelle han utga i 1980 med samme navn, og den ligner mer på tidligere verk som Hardkokt eventyrland og verdens ende.

I 2020 ga Murakami ut Å forlate en katt, et memoar/essay som skriver seg i lignende tråd som Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping (2007, norsk utgave 2010). Sistnevnte handler om Murakamis forkjærlighet for løping, mens førstnevnte omhandler minner om faren og deres forhold gjennom Murakamis barndom.